Vinland

Vinland er navnet Leiv Eiriksson ga et landområde han oppdaget da han ca. år 1000 seilte fra Grønland til dagens østkyst av Nord-Amerika.

Ifølge sagaene lå Vinland sør for Helluland og Markland.^[1][2] Det finnes flere spekulasjoner om hvor Vinland lå. Det er funnet sikre arkeologiske bevis for norrøn bebyggelse på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland i Canada.^[3] I geografi og klima samsvarer disse stedene lite med sagaenes fortellinger om Vinland.^[4] Sagaene sier at vikingene besøkte flere steder i det nyoppdagede landet.^{[trenger referanse]} Hvor det eventuelt har vært andre norrøne bosetninger på det amerikanske kontinent, gjenstår å påvise med arkeologiske funn.^[5] Helge Ingstad brukte sagaenes beskrivelser av landemerkene langs kysten til å identifisere L'Anse Aux Meadows som et mulig sted. Ingstad skisserte, basert på sagaen og i likhet med andre, at Vinland kunne være lenger sør.^[3]

Gustav Storm var den første som gjorde systematiske, vitenskapelige studier av Vinlands beliggenhet. Han kombinerte mange slags opplysninger fra sagaene (hovedsakelig Eiriks saga) og Skålholt-kartet og sammenholdt med forholdene langs kysten av Nord-Amerika. Storm konkluderte på denne bakgrunn med Newfoundland, noe han mente var umulig mente at Nova Scotia var det mest trolige stedet kalt Vinland. Storms konklusjon ble lenge ansett som den mest troverdige.^[4]

Forekomst av selv-sående hvete, lønnetrær og angivelig av vindruer har vært viktige holdepunkt for lokalisering. Klima og værforhold omtalt i sagaen har vært andre holdepunkter.^[4]

Tormod Torfæus bok Det gamle Vinlands historie, latin Historia Vinlandiæ Antiquæ, ble utgitt 1705. Det var den første boken som på et verdensspråk redegjorde for nordboernes reise til Amerika 500 år før Columbus. Lenge ble Torfæus' historie ikke tatt på alvor blant annet fordi den er basert på antatt upålitelig sagalitteratur. Boken ble oversatt til engelsk i 1891. Helge Ingstad benyttet blant annet Torfæus som utgangspunkt. Torfæus konkluderte med Newfoundland som det mest trolige stedet. Basert Grønlendigesagaens solobservasjoner mente Torfæus at Vinland måtte være ved den 49. breddegrad, mens Gustav Storm hadde konkludert med 50. breddegrad.^[6] L'Anse aux Meadows ligger på 51 grader 35 minutter nord.

Det har gjennom årene vært diskutert om ordet vin viser til vindruer, enger eller lykke.

Adam av Bremen mente ordet vin viste til vindruer. Dersom tolkningen er rett, tyder det på at Vinland var sør for Canada. Ville druer finnes praktiskt talt ikke nord for Massachusetts/Maine. Adams beskrivelse av klimaet (kaldt, fuktig og ubeboelig) i området passer ikke med vekstforhold for druer.^[7][8] Druene som vokser i Maine er store og søte, mens druer som finnes i New Brunswick er små og sure.^[3] Det kan også ha vært andre bær enn vindruer en har vist til, som gullrips, en hardfør type ripsbær som finnes i nordøst Canada.

I islandske skrifter forekommer Vinland bare i Flateyarbok fra 1380 og da skrevet med kort i (Vinland) og ikke lang i (Vínland). Ingen Vinlands-sagaer eller islandske kilder nevnes vindruer som opphav til navnet. Skålholt-kartet fra 1590 sier at området ble kalt Vinland på grunn av jordens fruktbarhet.^[7]

Sven Söderberg mente at 'vin'-leddet i Vinland-navnet kom fra norrøne ordet for 'gressmarker'.^[9] Dette leddet er et hunkjønnsord med kort vokal mens drikken vín har lang vokal.^[3] Söderberg antok at Adam av Bremen hørte navnet i Danmark uten å vite ordets betydning og at Adam da tilføyde en tolkning som ga mening for en tysker.^[7] Ordet vin finnes på tysk og i det utdødde språket gotisk winja i betydningen beitemark.^[3] Ordet forekommer i en rekke norske stedsnavn, som det gamle navnet for Bergen, «Bjørgvin». Stedsnavn på vin har ofte endret seg til endinger med «-e» eller «-n».^[10] For eksempel kan ordet Sandvin ha blitt til Sandve, Sandum, Sande eller Sander. Problemet med tolkningen av Vinland som eng-land, er at ordet vin i hovedsak er knyttet til gårdsnavn som kan føres tilbake til eldre jernalder, og at ordet var gått ut av bruk i vikingtiden.^[11] Vin-navn ble blant annet ikke brukt i de norrøne bosetningene på Island. Helge Ingstad skrev at dette stemte med nordboernes interesse for beiteland samt navngiving etter mønster av Helluland (goldt område med steinheller) og Markland (skogsområder).^[7] På L'Anse aux Meadows er det frodig gress.^[12] Navnene Helluland og Markland var i bruk på Island i mye lengre tid enn Vinland. Helge Ingstad la betydning "eng, beitemark" til grunn, og han var samtidig inne på at vin kunne vise til vindruer eller vinbær (blant annet squash-berries, viburnum edule).^[3]

Erik Wahlgren har argumentert for at Vinland faktisk viser til vindruer og at stedet omtalt som Vinland var lenger sør. Den kanadiske arkeologen Birgitta Wallace (som blant annet drev utgravinger på L'Anse aux Meadows) mente at stedet var noe lenger sør, trolig i Gulf of St. Lawrence.^[4] I Quebec ved St. Lawrence vokser en type rips (som kan ha blitt omtalt som vinbær) og villris (som kan ha blitt omtalt som selvsående hvete); denne beliggenheten kan stemme med en slik tolkning av kildene og L'Anse aux Meadows kan i såfall ha vært en mellomstasjon.^[13] Norske gårdsnavn med -vin var gått ut av bruk før vikingtiden og mangler på Island, og vin er ikke belagt som appellativ i norrønt - dette fremholdes som argument mot at Vinland hadde betydning gressland og teorien har lite støtte blant navneforskere. Den svenske filologen Gösta Holm har argumentert med at "landet med gressmarker" i så fall burde ha genitivsformen Vinjaland. Holm mente at de nordboerne virkelig fant druer i Amerika.^[3]

Filologen Magnus Stefansson fremholdt at sammensetninger med forleddet Vin- (ikke Vinja-) finnes i flere stedsnavn i Norge og argumenterte med at navnet Vinland er dannet på samme måte som Markland. Helluland (trolig Baffin) ble beskrevet som "uten goder" og mens Markland (skoglandet) ble positivt omtalt som land med god vilkår. Ifølge Eirik Raudes saga ga Vinland så gode vilkår at husdyrene kunne gå ute hele året og trengte ikke vinterfor. Filologen Frode Korslund pekte på at ferdigprodukter som brød, øl eller mjød ikke ble brukt i norrøne stedsnavn.^[3]

William Schipper^[14] mente at navnet kan forklares ved å gå veien om det gammel-engelske ordet wyn. Det har med lykke eller glede å gjøre, og gjenfinnes i et dikt fra 900-tallet der det beskriver et land uten sorger og bekymringer, der maten er rikelig og været behagelig.^[15] I anglesaksisk litteratur opptrer "Wynlond" som det lykkelige landet; Adam av Bremen kjente trolig ikke til en slik betydning av "wyn". I islandsk litteratur forekommer det som et fast uttrykk "Vinland det gode".^[3] Den norske historikeren Claus Krag mener likeså at vinrankene er en idyllisk referanse til det nyoppdagede «lykkelandet» - det gode Vinland.^{[trenger referanse]}

Fridtjof Nansen^[16] påpekte likhetstrekk mellom beskrivelse av Vinland og eldre beskrivelser av fantastiske eller lykkelige øyer i havet i vest. Temaet finnes blant i Odyssen, i myten om Atlantis og hos Plutark. Biskop Isidor av Sevilla skrev i år 600 at øyene bugnet av vinranker og selvsående hvete. Ifølge Christian Keller og Jørn Sandnes er det en mulighet for at "Vinland" var en forestilling fra et felleseuropeisk sagnstoff eller litterær arv som ble blandet sammen med de faktiske historiene om reiser til Canadas kyst; forestillingen om de lykkelige øyer kan ha kommet til Island samtidig kristendommen rundt år 1000. Opplysninger om druer og selvsående hvete være symboler for det fruktbare landet i en fortelling der fakta og diktning blandes. Keller fremholdt at Adam av Bremens beretning henvendte seg til lærde geistelige og ikke til sjøfolk.^[3]

Vinland ble først omtalt av Adam av Bremen i boka Descriptio insularum Aquilonis i 1075. Han fikk opplysninger fra den danske kongen Svein Estridsson, om at det er «kalt Vinland fordi vindruer som gir utmerket vin gror der» ... «Forbi øya, sa han (Svein Estridsson) er det ikke funnet noe beboelig land, men hvert sted er full av ugjennomtrengelig is og intenst mørke.»^[17]

Hovedkilden til vikingferdene til Vinland er de to islendingesagaene Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga. Dette er såkalte fortidssagaer som forteller om hendelser over 200 år før de ble nedskrevet. Fra 1700-tallet ble fortidssagaene trukket i tvil som pålitelige historiske kilder og norske historikere ble på 1800-1900-tallet opptatt av å sortere bort uhistorisk stoff (for eksempel misforståelser og ren diktning) fra denne litteraturen. Senere har det vært varierende syn og metoder for hvordan en slik kildekritisk gjennom bør gjøres.^[3]

Disse sagaene ble skrevet ned omtrent 250 år etter at Grønland ble bosatt (Eiriks saga skrevet et århundre etter Grønlendingenes saga til dels som en revisjon),^[18] og er innbyrdes selvmotsigende og åpne for tolkninger. Ifølge Vesteinn Olasson er det uklart hvilke av de to som er mest pålitelige på ulike punkter, men Eirik Raudes saga er mest preget av en forfatter med litterære forbilder eller ambisjoner. Ifølge Olasson har sagaene en historisk kjerne om reiser til Amerika, om steder og om navngitte personer, mens fremstillingen er påvirket av andre fortellinger, forestillinger og annen litteratur.^[3] Forfatterne forteller om noen få enkeltstående forsøk på å bosette seg på Vinland, men ingen av dem varte i mer enn to år. Grunnen skulle ha vært krangel og strid mennene i mellom, blant annet om de få kvinnene som var med på reisen. Det var også strid med de innfødte, som de norrøne omtalte som skrælinger.

Ifølge Grønlendingenes saga var det med nordøstlig vind to døgns seilas fra Markland til Vinland. Eirik Raudes saga nevner at det på Vinland er mindre forskjell på natt og dag ved vintersolhverv enn på Grønland og Island; basert på antall soltimer midtvinters har meterologen Paal Bergþorsson anslått dette til 50 grader 30 minutter nord (som stemmer med L'Anse aux Meadows). Kildene har ikke opplysninger om at de reiste lenger sør enn Leifsbúðir.^[3] Den islandske annalen Annalis Regii forteller at i 1121 dro biskop Erik Gnupsson på Grønland for å lete etter Vinland.^[19]

To av de islandske annalene forteller at i 1347 ble et lite grønlandsk fartøy med tømmerlast, som hadde vært i Markland, drevet av stormen til Island.^[20]

Grønlendingenes saga forteller at handelsmannen Bjarne Herjolvsson, som var på vei fra Island til Grønland, kom inn i en storm og oppdaget østkysten av Nord-Amerika ved et uhell, trolig omkring 985 eller 986. Herjolvsson og hans følge så flere kyster som de konkluderte ikke kunne være Grønland, noen av landene de så var tildels skogkledde.^[21]

Eirik Raudes saga nevner derimot ikke Bjarne Herjolvsson, men gir all ære til Leiv Eiriksson.

Hva som er rett kan vi ikke avgjøre i dag.

Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga forteller begge om reisene til Vinland, men med noen forskjeller. Den førstnevnte sagaen forteller at Leiv kom ut av kurs og kom til Vinland. Grønlendingenes saga forteller at Leiv satte seil fra Brattalid omtrent år 1000 for å følge Bjarne Herjolvssons rute med et mannskap på 35 mann, men i motsatt rekkefølge.

Leiv Eiriksson seilt etter Grønlendingenes saga nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya.^[22] Lenger mot sør var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.^[23]

Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.

Leiv Eiriksson ble der ikke lenge, men oppdaget at det nye landet hadde mye skog. Nettopp skog var det lite av på Grønland, og lysten til å utforske det nye landet var derfor stor. Leiv kom senere tilbake, og lagde en liten, kortvarig koloni på en del av kysten som han kalte Vinland.

Det er to gamle kart som viser Vinland, og som forteller noe om hvordan den norrøne verden kan ha oppfattet Vinland.

Kartet er laget på Skálholt av Sigurd Stefánsson i 1590.^[3] Originalen er tapt, men en kopi fra 1680 er i Det kongelige bibliotek i København.^[24]

Kartet viser nordøstkysten av Canada delt opp fra nord i Helleland, Markland, Skrellingeland og Vinlandsneset.^[3] Det har vært tolket som Helleland er dagens Baffinøya, Markland og Skrellingeland er Labrador og Vinlandsneset (fra latin Promontorium Vinlandiæ) er Newfoundland. Siden L'Anse aux Meadows ligger på nordspissen av kartets Promontorium Vinlandiæ, har det vært gjettet på at det var Leiv Eirikssons boplass på Vinland.

Det såkalte Vinlandskartet tilhører Yale University som i en offisiell erklæring omtaler kartet som en forfalskning.^[27] Bygd på kartografiske, palaeografiske og språklige analyser, ble kartet tidligere antatt å være tegnet med grunnlag i to forskjellige prototyper omkring år 1440.^[28] Det har vært gjettet på at kartet kan ha blitt tegnet i Basel i Sveits under den katolske kirkens konsil, da prester fra hele den kristne verden møttes.^[29]

Flere mener at kartet er en senere forfalskning. Kartet har vært undersøkt vitenskapelig av flere forskere, som gir ulike konklusjoner. Det er blant annet gjort undersøkelser av blekket og C-14-dateringer av pergamentet for å bestemme alderen.

C-14-dateringer utført av Douglass Donahue, Jacqueline Olin og Garman Harbottle plasserte pergamentet til år 1434 med et standardavvik på 11 år. Det er da 95% sannsynlighet at pergamentet er fra perioden 1412-1456.^[30] Det ble funnet forurensing i prøven fra nedfall fra prøvesprengninger i perioden 1950-1963, men dette ble fjernet. De understrekte at dateringen var av pergamentet og ikke av kartet.^[29]

Blekket er undersøkt av Walter C. McCrone.^[31] Blekket inneholder betydelige mengder titanoksid (TiO₂ - anatase) og de svarte fargepigmentene besto i det vesentlige av karbon fra sot. Anatasen ble vist å ha en partikkelstørrelse (ca. 0,15 μm) og en svært smal partikkelstørrelsesfordeling som er karakteristisk for syntetiske produkter fra ca. 1920 og framover, og ikke i naturlige utvalg.^[32] Tilstedeværelsen av betydelige mengder av anatase i blekket ble bekreftet senere av andre forskere.^{[trenger referanse]} En av diskusjonene siden, har vært om det finnes steder der denne fordelingen av titanoksid opptrer i naturen. Det er også vist til at titanoksidkrystallene i blekket er mer avrundede enn det som finnes i kommersielle produkter.^{[trenger referanse]}

På kartet står det i øvre venstre hjørne i oversettelse: «Ved Guds vilje, etter en lang reise fra øya Grønland sørover mot de mest fjerntliggende deler av det vestlige havet, ved seiling sørover i isen, oppdaget Bjarni og Leif Eriksson et nytt land, ekstremt fruktbar endog med vinstokker, ... øya kalte de Vinland». Kartet viser helt i vest et landområde oppdelt av to fjorder. Det kan være Baffinøya, Labrador og Newfoundland som er vist.

I 1960 fant Helge Ingstad bosetningspor på nordsiden av Newfoundland på et sted som i dag heter L'Anse aux Meadows.

Etter åtte år med utgravninger ledet av arkeologen Anne Stine Ingstad, fant de restene av en norrøn bosetning. I 1968 fant de en ringnål av bronse av norrøn type.^[9] Det ble funnet åtte tufter hvorav seks var langhus av norrøn type og to grophus.^[33] Den største bygningen var på 24 meter. Det ble blant annet funnet en håndteinsnelle av kleberstein, et fragment av en beinnål av norrøn type og en ringnål av bronse av norrøn eller keltisk type. Det ene grophuset viste seg å ha vært smie. Her ble det funnet amboltstein, jernfragmenter og en del slagg. Sporene etter jernvinne er kanskje de sikreste bevis på at her har bodd europeere, for jernfremstilling og smidd jern var ukjent i Nord-Amerika.^[33][3]

13 prøver av trekull, ett hvalbein og to torvprøver er C-14-datert. De ga samlet med 95% sannsynlighet, at bosetningen var en gang i perioden 986-1022.^[34]

Det har vært mye diskusjon om hvor Vinland lå. Sagaenes beskrivelse av blant annet druer og selvsådd hvete stemmer dårlig med klimaet på Newfoundland. I vikingruinene på L'Anse aux Meadows har man funnet en type nøtter (butternut) og nøttetre som kun vokser mye lenger sør. Mats Larsson antar at vikingene må ha brakt det dit. Dette styrker ifølge Larsson antagelsen om at Vinland muligens kan lokaliseres til et sted i dagens New Brunswick eller Maine^[35]

Ifølge Christian Keller ser ikke funnstedet ut som en typisk gårdsanlegg, det minner mer om et fiskevær. Området har ikke blitt vesentlig dyrket siden. Keller antok at stedet kunne ha vært en vinterleir for vikinger med plass til 70-100 personer. Analyser av pollen på stedet viser ikke påvirkning av europeisk vegetasjon slik det skjedde på Island og Grønland. Keller antyder at det var et vikingtokt og ikke migranter med familier og husdyr, og fremholder at det var god plass på Grønland som var nylig kolonisert. Magnus Stefansson mente at L'Anse aux Meadows er sagaens Leifsbúðir (på norrønt ble búð som regel brukt om et midlertidig oppholdssted).^[3]

I 2015 fant arkeologen Sarah Parcak mulige spor etter norrøn bosetning på neset Point Rosee sørvest på Newfoundland. Point Rosee er 650 km sørvest fra L'Anse aux Meadows. Basert på tolkninger av satellittbilder, gjorde en gruppe arkeologer testutgravinger sommeren 2015. De fant rester etter torv-vegger, et ildsted og til sammen 13 kg slagg. Funn av slagg etter jernframstilling ble tolket som en indikasjon på nordboere.^[36][37] C-14-dateringer tilsier at funnene er fra perioden 800-1300.^[38] Slagget viste seg etter hvert å være naturlige avsetninger.^[39]

Det er tvilsomt om dette er en norrøn bosetning. Det var ikke spor etter norrøne gjenstander.^[39] Torv-veggene avviker også fra det som er funnet i norrøne områder.^[40]

Patricia D. Sutherland ble først oppmerksom på flere mulige norrøne boplasser i 1999, da hun oppdaget to uvanlige biter av tau som hadde blitt gravd ut på Baffinøya av en annen arkeolog. Sutherland la merke til at trådene ikke var laget slik lokale jegere vridde tauverk. Tauet viste seg å være fagmessig spunnet garn, identisk i teknikk til garn produsert av norrøne kvinner som lever på Grønland på 1300-tallet. Hun undersøkte videre og fant flere tau av norrøne garn, tre telleapparatpinner for registrering av handelstransaksjoner til dusinvis av norrøne bryner i arkivene. Gjenstandene kom fra fire steder, fra nord på Baffinøya til nordlige Labrador, en avstand på 1 600 kilometer. At lokale jegere kjent som Dorsetfolket hadde slått leir ved hvert av områdene, økte muligheten for at de hadde gjort vennlig kontakt med norrøne folk.^[41]

Sutherland gjenåpnet så utgravningene på det mest lovende området fra 2001 til 2012. Det var et sted kjent som Tanfielddalen på sørøstkysten av Baffinøya. I 1960 hadde amerikanske arkeologen Moreau Maxwell utgravde deler av et stein- og torvhus. Han beskrev funnstedet som «svært vanskelig å tolke.» Sutherland mistenkte at norrøne sjøfolk hadde bygget dem. De har oppdaget en rekke tegn på norrøne sjøfolk, som reinskinnsfragmenter fra Europa, rotter, en hvalbardespade lik de som ble brukt av nybyggere på Grønland for å kutte torv, store steiner som synes å ha blitt kuttet og formet av noen som var kjent med europeiske steinmurer, garn og bryner.^[42] Ruinene bar en slående likhet med noen bygg på Grønland. De fleste C14-datering av tidligere arkeologer, hadde vist at Tanfielddalen var bebodd lenge før. Men en av C14-datoene indikerer at dalen var bosatt på 1300-tallet, samtidig med at norrøne folk bodde langs kysten av Grønland.^[41]

De undersøkte også slitasjesporene på mer enn 20 bryner, og oppdaget mikroskopiske striper av bronse, messing, og smeltet jern, som var klare bevis på europeisk metallurgi. Sutherland spekulerte i om norrøne sjøfolk reiste hit for å søke etter verdifulle ressurser. I Nord-Europa var hvalrosselfenben og myke arktiske pelsverk luksusvarer. Dorsetjegere og -fangstmenn kunne lett framskaffe slike produkter.^[41]

I 2014 ble en beholder som var funnet på Cape Tanfield, sør på Baffinøya, undersøkt. Den er fra om lag år 1000. Den hadde fragmenter av bronse og glass. Den ble brukt til å støpe metaller.^[43][44][45]

Shannon Lewis-Simpson påpekte at flere av disse tolkningene er basert på en tro på at lokalbefolkningen hadde manglende kunnskaper til å produsere selv. Det har vist seg å ikke stemme. Så langt er det ikke vist til spor etter norrøne bosettinger på Baffinøya som ikke kan forklares på annen måte.^[46]

Flere funn er gjort i USA, men de kan ha vært lagt der eller mistet i nyere tid, eller er forfalskninger. Alder og opprinnelse av runesteinene er omdiskutert, og ingen er funnet i sammenheng med andre tegn på norrøn tilstedeværelse.^[47]

Av funnene er:

• en norsk sølvmynt fra Olav Kyrres regjeringsperiode (1067-1093) med et hull for å tre på et kjede, er funnet i Brooklin i Maine i 1957.^[48][49] Svein Harald Gullbekk konkluderte med at mynten i seg selv var ekte.^[50]
• Kensingtonrunesteinen som ble funnet i 1898 på Solem utenfor Kensington i Douglas County i Minnesota. Denne regnes som en forfalskning,
• Spirit Pond-runesteinen fra Phippsburg i Main,
• Heavener- og Shawnee-runesteinene i Oklahoma
• Verendrye-runesteinen i Nord-Dakota.

I 2010 ble det påvist at en på Island hadde folk med mitokondrie DNA fra haplogruppe C1e, som viser til urinnvånere i Canada eller Sibir. Gensporene hos dagens islandske befolkning indikerer at en kvinne av indiansk eller asiatisk avstamning har fått døtre på Island. DNA-et har vært minst 300 år på Island, og mest sannsynlig ytterligere flere hundre år tilbake i tid. Kontakten vestover til og fra Island var begrenset i århundrene før år 1700.^[51][52]

Forskerne Sigríður Sunna Ebenesersdóttir et al.^[52] hellet mest mot at genene kom fra Canada, mens Bergsveinn Birgisson^[53] argumenterte for at Geirmund Heljarskinn fikk med seg folk fra Bjarmeland til Island omkring år 900. Så hvor genene kom fra, er ikke avklart.

• Fridtjof Nansen (1861–1930) (1911). Nord i tåkeheimen: utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Kristiania: Dybwad. 
• Helge Ingstad (1899–2001) (1978). Fridtjof Nansen and Vinland research. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200126528. 
• Anne Stine Ingstad (1918–1997) (1985). The Norse discovery of America. Oslo: Norwegian University Press. ISBN 8200070395. 
• Jon Bojer Godal (2012). Kor låg landet som bar namnet Vinland?. Eget forlag. ISBN 978-82-303-1980-2.